FAKTA
Færder nasjonalpark ligger i Ytre Oslofjord og omfatter 340 km2 fastland, øyer, skjær og havbunn i Færder kommune. Nasjonalparken strekker seg fra Ormøy i nord til Færder fyr i sør. Øyene sør for Hvasser, samt ytterst på Verdens Ende og Moutmarka inngår i nasjonalparken. 325 km2 er sjøareal, mens 15 km2 er landareal.
Færder nasjonalpark med sine øyer er preget av mange istiders skuringer og stort artsmangfold og menneskers bruk og påvirkning.
Området kan deles inn i: ytterskjærgården, mellomskjærgården og innerskjærgården, og med en særlig variert og mangfoldig vegetasjon. Alt fra øyer med skogslandskap, til øyer med kratt og buskvegetasjon og en rekke planter, til nesten nakne små holmer og skjær.
Nasjonalparken har store verneverdier, både fra naturens side og gjennom den lange kulturhistorien som har preget området. Vi finner et særlig stort mangfold på øyene Sandø, Mellom Bolæren, Østre Bolæren og Østre Bustein, og på land i Moutmarka.
Nasjonalparken blir mye benyttet til båtliv, fritidsfiske og annen rekreasjon, samt sjøbaserte næringer som fiskeri og sjøfart, og guidede båtturer.
Nærliggende nasjonalparker
Ytterskjærgården
Færder nasjonalpark er kjent for sitt gode klima og store biologiske mangfold. Det gjelder både naturtyper og enkeltarter, både karplanter, sopp og insekter. Jordsmonn, sjø og vind påvirker artssammensetningen og vekstformene i skjærgården.
Øyer og holmer i ytterskjærgården er i hovedsak vegetasjonsløse, og det lille plantelivet som finnes er ofte knyttet til sprekker og små flater med løsmasser. Her finnes nøysomme, vanlige arter som fjørekoll og bergknapp, men også sjeldenheter som gul hornvalmue. Der det ikke er jord, kan fjellet være dekket av messinglav og andre lavarter.
Mellomskjærgården
I mellomskjærgården er vegetasjonen bedre utviklet og langt større artsrikdom. Her finner vi bedre jordsmonn, og innenfor strandkanten finnes ofte tørrenger som går over i busk- og trevegetasjon. Der det finnes skjellsand er engfloraen spesielt godt utviklet. I tørrengene vokser gress, mose, lav og urter. I disse engsamfunnene finner vi ofte sjeldne og til dels truede plantearter. Buskvegetasjonen danner ofte tette kratt av arter som slåpetorn, hagtorn, rose, berberis og einer. Mange av disse krattene er gode skjulesteder for småfugl.