Glimt fra fuglenes liv i parken

Spennende opplevelser venter den som beveger seg rundt i nasjonalparken en stille morgen i august. Havørn, storskarv, polarsnipe, myrsnipe, gravand og gjøk var noe av det hobbyfotograf Dag Amundsen fanget med kamera på sin vei.

Havørn

Havørna er Norges største fugl med et maksimalt vingespenn på 2,65 meter. I 2016 kom havørna tilbake til nasjonalparken, etter et fravær på 100 år. Nå ser det ut til at den har etablert seg her for godt. Foto: Dag Amundsen

Luftens baron - havørna

Dag Amundsen forteller: «Dette er er sannsynligvis den samme fuglen som har hekket i nasjonalparken i flere år. I fjor fikk de tre unger, noe som er litt uvanlig. Det er derimot ikke så uvanlig at de tar et hvileår, da det ikke er hekking i år. Kan hende de prøver seg på nytt neste år. Jeg har sett begge voksenfuglene tidligere i år i samme område rundt Vestre Bolæren. Fuglen på bildet kom flygende fra Vestre Bolæren og satt seg på en stor stein på naboøya, Haneflu».

Havørn som sitter på en stein. Foto: Dag Amundsen

Havørna tar en hvil på en stor stein på Haneflu. Foto: Dag Amundsen

Storskarv

Storskarven har det blitt flere og flere senere år. På Selskjærene var det rundt 120 storskarv denne morgenen i midten av august, da Dag Amundsen var ute med båt og kamera. Han forteller også at «det hekker et stort antall skarv på Fjærskjær utenfor Torgersøya, ca 60/70 par.»

Polarsnipe og myrsnipe

Denne dagen så Dag Amundsen fem ungfugler av polarsnipe på Havskåren ved Fulehuk. De var sannsynligvis på returtrekk til vinterkvarteret sitt. Han fikk også se to myrsniper på Havskåren, også dette ungfugl.

Ornitolog Ragnar Syvertsen forteller at polarsnipa ikke er noen hvem som helst: – Den hekker i arktiske strøk med hovedutbredelsen i Sibir. Det er flere underarter, men den vi ser her på bildene er sannsynligvis på vei nedover via Vest-Europa til nordlige Afrika for vinteropphold. Gjennom funn av ringmerket polarsnipe vet man at den kan fly over 10 000 km med en største flyhastighet på 72 mil per dag! Det lengste trekket man har registrert hvor den har flydd uten å ta pause er 9000 km. Og den eldste polarsnipa som er funnet er 14 år. Dette er altså en skikkelig tøffing!

Myrsnipa hekker i høyfjellet i Norge, Sverige og Finland, og de fleste overvintrer ved de nordlige kystene av Europa, selv om noen av disse også finner veien til Nord-Afrika.

Flere polarsniper som spiser i tangbeltet. Foto: Dag Amundsen

Kart som viser utbredelse for polarsnipe fra BirdLife International

Gravand

Gravand er en av våre mest fargesprakende fugler. Ikke så lett å se at dette er en gravand, kanskje? Men Dag Amundsen forteller at dette er to ungfugler av årets kull som ikke har utviklet voksen fjærdrakt riktig enda, og en voksen hunn som myter (skifter fjær). Disse eksemplarene kom han over en morgen i midten av august ute i nasjonalparken. Her er de på vei sørover og tok seg en velfortjent hvil på et skjær, før nye etapper på vingene.

Tre unge gravender på skjær. Foto: Dag Amundsen

Ornitolog Ragnar Syvertsen forteller at gravanda er vår største and og blir ofte kalt for fagergås, men fuglen er altså ingen gås. Som rugefugl er den i hovedsak knyttet til kystnære områder hvor grunne viker og bukter er avgjørende for å finne mat. Den fargesprakende fuglen trenger skjul under hekkingen og graver ofte en armlang reirhule i en jord- eller sandbanke. Ute i skjærgården kan dette være vanskelig og da må den ta til takke med kløfter og sprekker i fjellet, steinurer, under store steinblokker eller legge reiret under hytter, båtnaust og brygger.

Voksne fugler, som ikke følger ungekullene, kan forlate hekkeområdene allerede først i juli og trekker da direkte ned til myteområdene i Vadehavet. Her samles det opptil 180000 fugler for å gjennomføre mytingen. De andre fuglene, hunner og ungfugl, forlater Norge normalt i august/september. Etter mytingen vil fuglene spres sørover i Vadehavet og sågar over på de Britiske øyer gjennom høst- og vintermånedene. Overvintringsområdene til gravanda vil i hovedsak være i Vadehavet og på de Britiske øyene, altså rundt Nordsjøbassenget.

Gjøk

Dette fantastiske, og nesten makabre bildet, viser en gjøk som blir matet av sin «fostermor», den vesle heipipelerka. Hun har fått jobben! Bildet er tatt av Dag Amundsen i Moutmarka nå i sommer.

Ornitolog Ragnar Syvertsen har mye å berette om den helt spesielle gjøken: «Flott bilde som viser gjøkens helt spesielle «parasittliv» og adferd. Gjøken er den eneste arten i Norge som konsekvent legger sine egg i andre arters rede. Konsekvensen av dette er at alle egg/unger til vertfuglen blir katet ut av reiret så snart gjøkungen ser dagens lys. For ikke å bli avslørt har gjøken den spesielle egenskapen at egget, i noen grad, kan ligne på eggene til vertsfuglen. Gjøken velger i all hovedsak insektspisende vertsfugler som for eksempel heipiplerke, blåstrupe mfl. Imidlertid har man funnet egg fra gjøk i reir av minst 125 forskjellige arter av spurvefugler i verden, men kun ca 20 arter blir jevnlig parasittert.

Gjøken er, som man forstår, ingen «populær» fugl blant spurvefuglene. Derfor blir den ofte jaget og trakassert av aktuelle vertsfugler. I flukt kan gjøken faktisk minne litt om en liten rovfugl.

Dessverre er gjøken også i tilbakegang. Tidligere var gjøken en vanlig «hekkefugl» på mange av øyene i skjærgården. Vi antar at tilbakegangen av gjøk, i hvert fall i skjærgården, kan skyldes færre vertsfugler som bla heipiplerke. Heipiplerka er jo i hovedsak knyttet til åpent kulturlandskap og når landskapet gror igjen vil denne arten forsvinne.

Gjøken ankommer Norge, fra sitt overvintringsområde i tropisk Afrika/Sør-Afrika, som regel i siste halvdel av mai måned. Mange av oss forbinder nok gjøkens «ko-ko-sang» med «ankomst» av sol og sommer, men dens «sang» er også forbundet med myter/overtro! Så om du for eksempel hørte gjøken måtte du snarest finne treet den satt i, sette deg under treet mens den gol, og så ville du få tre ønsker oppfylt! Og man måtte ikke henge gjøkuret på nordvegg for da kunne det gå riktig galt med kommende giftemål og kornavling!

Fjæreplytt

Fjæreplytten er en liten, kortbeint vadefugl med et forholdsvis langt, nedoverbøyd nebb. Den tykke kroppen og de korte beina gir et karakteristisk lubbent inntrykk. Fjæreplytten har en karakteristisk låt «plytt» (der av navnet?) som gjentas i korte serier.

Fjærplytten hekker langs kysten i Nord-Norge og på Svalbard. Den hekker også på snaufjellet opp til snøgrensa. Om høsten og vinteren trekker den sørover og noen overvintrer langs våre kystområder, også i Færder nasjonalpark. Fuglen er vanskelig å få øye på da fargen og stedene den oppholder seg ofte har samme farge, grå og brun.

Fuglene på bildene er tatt på Selskjæra på høsten og vinteren. Foto: Dag Amundsen

Storjo

Storjo kan ses hos oss på trekket vår og høst og da ofte flyende midtfjors. Den hekker bl.a. på Svalbard og mellom Finnmark og Møre. De er sjelden å påtreffe på de ytterste øyene i nasjonalparken. Fuglen på bilde rastet på søndre Fuglehuk. Kan lett forveksles med stormåke på avstand.

I strømmen av negative nyheter om fuglebestander, så er faktisk storjo en art som vokser i antall individer. Store Færder fuglestasjon forteller også at den nå kan påtreffes midtsommers ved de ytre øyene.