Bergartene - fundamentet i nasjonalparken


Skru tiden 300 millioner år tilbake. Da sprakk jordskorpa fra Langesund til Brumundal, og en enorm blokk sank ned. Vulkanutbruddene som fulgte er blant de største i jordas historie.

Færder nasjonalpark ligger i den søndre delen av denne rift-dalen som også er omtalt som «Oslofeltet». Med litt kunnskap kan du selv se restene av dette verdenskjente fenomenet.

Rolf Sørensen, pensjonert geolog, forteller her om berggrunnen i Færder nasjonalpark.

Blankslipt svaberg på Reieren. Foto: Birgit Brosø
Berggrunnen er blankslipt av isen og uten vegetasjon på de mest værharde øyene sør i parken, slik som her nordøst på Reieren. Foto: Birgit Brosø

Lava i nord og larvikitt sørover

For omtrent 290 millioner år siden størknet bergartene som i dag danner fundamentet til havbunnen, holmer og skjær i nasjonalparken. Helt i nord strømmet lava ut på overflata og størknet lag på lag. Resten av nasjonalparken består av bergarter som størknet sakte i dypet. Disse går under samlebetegnelsen larvikitt.

Tre hovedtyper bergarter

Vi snakker i hovedsak om tre tydelige hovedtyper berggrunn i parken: Rombeporfyr, tønsbergitt og andre larvikitter. Mellom disse er det mer eller mindre tydelige overganger.

La oss ta en nærmere titt på hovedtypene som du selv med litt trening lett kan se når du ferdes i nasjonalparken:

  1. Rombeporfyr
  2. Tønsbergitt
  3. Larvikitt

Last ned forenklet kart over berggrunnen i Færder nasjonalpark (.pdf)

Last ned brosjyre om ulike bergarter (.pdf)

Kart som viser berggrunnen i Færder nasjonalpark

1. De lilla rombeporfyr-øyene i nord

På de tre øyene Ormøya, Tørfest og Fjærskjær helt nord i parken er bergarten rombeporfyr. Dette er en lava som strømmet ut på overflaten og størknet der, lag på lag. Den er lett å se med sin grunnfarge i lilla ispedd lyse rombeformede feltspatkrystaller.

Rombeporfyr er en meget sjelden dagbergart som kun er funnet fem steder på jorda. Den er en av Oslofeltets signaturbergarter.

Lav rødlig øy Fjærskjær. Foto: Egil Soglo
Fjæreskjær nord i parken består av den lillafargede rombeporfyren. Foto: Egil Soglo

2. Den rødlige tønsbergitten

Nord for Husøy og Bolærne går grensen mellom rombeporfyrlavaen og det store larvikittkomplekset som strekker seg sørvestover helt til Brevik og Porsgrunn.

Larvikittkomplekset består av mer eller mindre sirkelformede bergartskropper dannet av smeltet bergart (magma) som steg sakte oppover i jordskorpen og «spiste opp» overliggende bergarter. Disse vulkanske dypbergartene størknet 20-30 km under den tids landoverflate for ca. 280 mill. år siden. Siden den gang har tidens tann fjernet mye fjell, og i dag ser vi et tverrsnitt av de forskjellige dypbergartene.

Den rødlige tønsbergitten var den første som størknet i nordøst. Den finnes på Langskjæra og østover til Bolærne. Den mest typiske varianten av tønsbergitt, med mørk rødbrun farge, finnes fra Husøy til og med Mellom Bolæren.

Jensekjær og Mellom Bolæren. Foto: Birgit Brosø
Jenseskjær og Bolærne-øyene har den typiske rødlige tønsbergitten. Foto: Birgit Brosø

Tønsbergitt ble brukt som bygningsstein fra middelalderen og frem til moderne tid. Du ser den blant annet i Olavskirken i Tønsberg, flere av middelalderkirkene i Vestfold og Rygge middelalderkirke i Østfold. I nyere tid ble den brukt som grunnmur på Slottet i Oslo. Det finnes derfor mange gamle steinbrudd i tønsbergitten, særlig på Vestre Bolæren og Mellom Bolæren.

«Hybrid tønsbergitt»

Videre sørover i nasjonalparken finner vi en overgangstype mellom tønsbergitt og grå larvikitt. Den er markert med gul farge på kartet, og vi har kalt den «hybrid tønsbergitt».

Last ned forenklet kart over berggrunnen i Færder nasjonalpark (.pdf)

Skjellerøy med flyttblokk. Foto: Birgit Brosø
Skjellerø har "hybrid larvikitt". Her ligger det også en morsom "flyttblokk" etter istidene. Foto: Birgit Brosø

3. Grå larvikitt

Den grå larvikitten dominerer i resten av parken i en bue fra og med Nordre Årøy – Skrøslingen – Leistein og sørover. Dette er Norges nasjonalbergart. Store steinbrudd ligger flere steder i Larvik kommune, hvor steinblokker skjæres ut av fjellet og eksporteres til fabrikker i utlandet. Mang en fasade, skulptur eller kjøkkenbenk rundt om i verden kommer fra larvikitten. Den er markert med grå farge i kartet.

Les mer om larvikitten her: https://www.ngu.no/emne/larvikitt

Sund mellom Nordre og Søndre Årøy. Foto: Birgit Brosoe
Fra Nordre Årøy og sørover (her sundet mellom Nordre og Søndre Årøy) er det den grå larvikitten som dominerer. Foto: Birgit Brosø

Østre Bolæren med tre varianter

På Østre Bolæren opptrer tre forskjellige variasjoner av larvikitten. Den rødbrune tønsbergitten er vanligst, men på nordvestre ende av øya er det et lite felt med samme bergart som finnes inn i «Ramnes-vulkanen», en monzonitt. På de lavere batteriene på østsiden er det et felt med grovkrystallinsk larvikitt, mens på sørenden er det en tønsbergitt-type som er litt lysere og mer finkornet.

Dette illustrerer bare hvor komplisert berggrunnen egentlig er i mange områder.

Pegmatittganger og gangbergarter

På flere steder i nasjonalparken finnes det ganger med store krystaller av hovedsakelig grå feltspat og svart pyroksen i de forskjellige dypbergartene. De kalles pegmatittganger.

På Vestre Bustein er det parallelle sprekker med pegmatitt hvor påvirkning av frost har vitret bort de grove krystallene og det har blitt dannet en forsenkning på toppen av holmen.

På Hellesholmen har en rød syenittisk bergart trengt seg fram på sprekker i den omkringliggende larvikitten. Syenittgangen har mer sprekker og derfor har frost og bølger tæret vekk en del av gangbergarten.

I Moutmarka finnes det er sverm av lys grå og finkornete syenittiske gangbergarter. Også disse er sterkt oppsprukket, og noen steder er gangbergarten fjernet av frost og bølgeaktivitet slik at det er dannet langstrakte grøfter. Restene av gangbergarten er spredd utover i stein- og grusfeltene dannet av bølgene under landhevningen. Disse gangene er sannsynligvis dannet i forbindelse med aktiviteter i «Tjømevulkanen».

Pegamittgang. Foto: Rolf Sørensen
Liten pegmatittgang i grå larvititt – på Midtre Sandholmen, Verdens ende. Foto: Rolf Sørensen

Tjømevulkanen

På nordre del av Tjøme finnes det bergarter som hovedsakelig består av kvartsrike dypbergarter, dvs. granitter. Det er stor variasjon i bergartene som inneholder mye mangan (svarte filmer på overflaten av bruddstykker), sjeldne grunnstoffer og radioaktive mineraler. Granitter skal inneholde mer enn 20 % kvarts. I dette området finnes det bergarter som inneholder mer enn 75% kvarts. Det antas at disse bergartene representerer et dypt snitt av en vulkan som har hatt eksplosive utbrudd, men tidens tann har fjernet sporene etter den vulkanske aktiviteten.

Gangbergarter på søndre Nøtterøy og i Moutmarka ble sannsynligvis dannet i forbindelse med aktiviteter i «Tjømevulkanen». Dette er de yngste bergartene i nasjonalparken.

Bergarter i nasjonalparkens nabolag

På Rauer, på østsiden av Oslofjorden, finnes det en spesiell bergart som består av blokker, stein og grus av rombeporfyr (rombeporfyr-konglomerat). Grensen til Oslofeltet går like øst for Rauer, og der har bergartene i nasjonalparken sunket ned mellom 2000 og 3000 meter.

Det ble dannet en høy og bratt skrent hvor flomelver førte med seg rester av rombeporfyr (som dekket den tids Østfold) og avsatte tykke lag med stein og grus (konglomerat) på øyene fra Sletter til Rauer og Søstrene.

Last ned brosjyre som forklarer hovedtypene av bergarter i Norge (.pdf)