Fyret på Store Færder
Færder fyr, ytterst i havgapet på øya Tristein, er et kjent og kjært landemerke for alle som ferdes i nasjonalparken. Det har det vært i mer enn 160 år. Men det var på den større øya Store Færder litt lenger nord det hele startet, allerede i 1697. Her bodde det på det meste fire familier som driftet fyret, før det ble flyttet til Tristein i 1857.
Norges eldste fyr
Med en sammenhengende historie på Store Færder og Tristein, er Færder fyr regnet som Norges nest eldste fyr etter Lindesnes fyr. Færder fyr skal være det fyret i landet som har lyst lengst.
Under følger en beretning om driften av fyret på Store Færder. Det er fyrentusiast Terje Kristiansen i Store Færders Venner, og Jørgen Solstad, Kulturarv i Vestfold og Telemark fylkeskommune som har bidratt med innhold og bilder.
Privat drift første hundre år
12. Desember 1696 gir Kong Christian V av Danmark- Norge Jacob Wølner fra Drammen en evigvarende rett til å drive fyr på øya. Anders Monsen fra Nøtterøy er fyrvokter når fyret tennes første gang i 1697. Han og hans etterkommere drifter fyret i hundre år fremover.
Milepæler
1697 – Fyret tennes
1798 – Staten overtar fyrdriften
1857 – Fyret flyttes til Tristein
1997 – Ruinene fredes av Riksantikvaren
350 – 400 kilo kull per døgn
Det må ha vært et hardt liv for de som jobbet her ute de første hundre årene. Fyret var en åpen jerngryte, plassert rett på fjellet, 58 meter over havet. For å holde fyr i gryta, gikk det med 350 – 400 kilo kull i døgnet. Dette måtte bæres eller kjøres med hest opp de 400 meterne til toppen av fjellet. Sekkene veide gjerne 25 – 40 kilo.
I 2020 ble det satt ut en kopi av fyrgryta basert på en tegning fra 1798.
Tok avgift fra passerende skip
For å dekke utgiftene til drift av fyret ble det krevd en avgift fra alle passerende skip ved tollstedene i fjorden. Avgiften forsvant da Staten overtok fyrdriften helt på slutten av 1700-tallet.
Gryta erstattes av fundament og overbygg
På oppdrag fra Staten kommer byggmester Peter Friedrich Koch i 1799 til Store Færder for å planlegge datidens nye og moderne fyrstasjon. Gryta ble erstattet av et murt fundament som vi ser rester av den dag i dag. Dette fundamentet hadde et overbygg i jern med glass og et kullfyrt bluss som var i bruk i ytterligere 50 år.
Koch – en driftig byggmester
Etter at selve fyret sto ferdig i 1801 startet han arbeidet med å bygge fyrmesterboligen for seg og sin familie. Koch var svært driftig, langt ut over det man kunne forvente. Han foretok bygging av nye hus, både til fyrvokterne og losene, anlegg av vei fra Hovikhavnen opp til tårnet, kaianlegg og bedre havneforhold.
Tre faser fyrhistorie
1697 – 1801: Åpen kullfyrt gryte
1801 – 1852: Lavt tårn med glasskuppel og kullfyrt bluss
1852 – 1857: Lavt tårn med linsehus og oljefyrt bluss
18 meter lang fyrmesterbolig
Fyrmesterboligen ble oppført i sin helhet i stein brutt på øya. Bygningen var 18 m lang, 6 m bred og 2,5 m høy. Innvendig var det innredet med kjøkken, oppholdsrom og kammers. På loftet var det innredet rom til tjenestefolk og dreng. På nordsiden ble det oppført et bryggerhus i bindingsverk med bakerovn og bryggepanne. Et skjul på baksiden og et inngangsparti mot øst ble oppført i bindingsverk.
Det ble bygget et tilsvarende, men noe mindre bolighus for fyrmesterassistentene og deres familie. En stall og et kullager har også ligget i tilknytning til fyret og boligene på toppen av øya.
Modernisert fyr før flytting
I 1852 ble fyret ytterligere modernisert med oljefyrt lampe og franskproduserte linser. Men beliggenheten på Store Færder var ikke god nok, og et nytt støpejernsfyr ble satt opp på Tristein, litt lenger sør. I 1857 ble linser og lampe flyttet fra Store Færder til Tristein. Fyrbetjeningen fortsatte å bruke boligene på Store Færder de neste ti årene, inntil det ble bygd nye boliger på Tristein. Bygningene på Store Færder ble lagt ut for salg, men ble etter hvert forlatt og forfalt raskt.
25 mennesker i 1801
Vi kjenner navnet på alle fyrvokterne som har vært ansatt på Store Færder. I tillegg har det vært en rekke assistenter, håndverkere og tjenestefolk. Fyrvokterne og assistentene hadde koner og barn på øya, og ved folketellingen i 1801 var det 25 mennesker bosatt her.
16 mål dyrket mark
Selv om de ansatte fikk lønn for tjenesten, var livet her ute hardt og avhengig av stor grad av selvberging. Husdyrhold og dyrking av de begrensede arealene har vært en stor del av arbeidsoppgavene. Kyr, småfe, hest og høns hadde de for å livnære seg – og på det meste var det 16 mål dyrket mark.
Vannforsyning et problem
Rester og spor etter stall, innhegninger og steingjerder kan fortsatt sees på øya. Vannforsyning var et stort problem for folk og dyr. Flere vannhull er merket av på gamle kart, men disse tørket ut om sommeren og frøs til om vinteren. I tillegg var fiske og fangst en viktig del av husholdningen sammen med dyrking av frukt, bær og grønnsaker. Fortsatt finnes spor etter kulturplanter som epletrær, bærbusker og bulmeurt.
Fredet av Riksantikvaren
Store Færder fyr ble fredet av Riksantikvaren i 1997. Veien opp til fyret ble da ryddet og satt i stand. Det gjøres nå et stort arbeid for å rydde resten av anlegget og på sikt restaurere ruinene. Formålet med fredningen er å bevare et kulturhistorisk verdifullt anlegg som viser hvordan kommunikasjonen langs kysten har utviklet seg i Norge. Det er nå planer om å sikre og konservere ruinene mot videre forfall. Store Færders Venner gjør en stor dugnadsinnsats i å skjøtte og holde kulturminnene synlige for publikum.
